historien

To nobelpriser

Vitamin B12 er i sentrum for to nobelpriser: Den første i medisin i 1934, den andre i kjemi 30 år senere, i 1964. 

Filmen øverst på siden ble vist under utdelingen i Stockholm, 12. desember 1934. Fra det øyeblikket ble ikke lenger pernisiøs anemi betraktet som en dødelig sykdom, selv om det skal sies at den fortsatt antas å ta mange liv og står bak mange tilfeller av sykdom og funksjonsnedsettelser, til dels godt skjult under andre kategorier i statistikkene. 

det livsviktige vitaminet B12

Oppdagelsen av vitamin B12 og dens rolle i menneskekroppen, er en fascinerende historie innen medisinsk vitenskap. Denne historien inneholder en rekke viktige oppdagelser som til slutt førte til Nobelpriser og en revolusjon i behandlingen av en tidligere dødelig sykdom. Her er en oversikt over de viktigste milepælene:

Tidlig forståelse av pernisiøs anemi (Addison-Biermer sykdom)

Pernisøs anemi ble først beskrevet i 1821,av den engelske legen James Scarth Combe. Han beskrev en tilstand som kjennetegnes av alvorlig tretthet, svakhet, og en dyp grad av anemi. På den tiden ble sykdommen ansett som dødelig fordi det ikke fantes noen effektiv behandling, og den ble ofte kalt "pernisiøs" (som betyr ondartet, dødelig) på grunn av sin alvorlige natur.

Den berømte Dr. Thomas Addison holdt den første forelesningen om tilstanden for the South London Medical Society i 1849. Han omtalte den som en "bemerkelsesverdig form av anemi", med en symptombeskrivelse som pasienter med B12-mangel vil kjenne seg igjen i den dag i dag.

Også den tyske legen Anton Biermer publiserte en artikkel i 1874 om pasienter med "en ny idiopatisk anemi".

Frem til starten av 1900-tallet ble tilstanden også benevnt som Addisonsk anemi og Addison-Biermer anemi. Addison beskrev sykdommen klinisk, mens Biermer bidro til en større forståelse av anemiens patologiske egenskaper. Diagnosen ble på denne tiden hovedsakelig basert på observasjon og symptomer, i mangel på mer avanserte blodprøver.

På 1800-tallet ble pernisiøs anemi først beskrevet klinisk av engelskmannen Thomas Addison i 1849, og senere av den tyske legen Anton Biermer i 1872. På denne tiden var sykdommen nesten alltid dødelig, fordi dens årsak og behandling var ukjent. Pasienter led av alvorlig anemi, tretthet og nevrologiske symptomer, og man forsto ikke hvorfor det skjedde.

Combes og Addisons beskrivelser var tidlige kliniske observasjoner av tilstanden, men årsaken til sykdommen var ukjent i mange tiår. Det skulle gå over 100 år før de tre forskerne Minot, Murphy og Whipple på 1920-tallet kom videre i letingen etter årsaken til pernisiøs anemi, som nedsatte blodets evne til å transportere oksygen. Noen år senere, i 1934, oppdaget Minot, Murphy og Whipple at dyrelever, som er rik på vitamin B12, kunne brukes til å behandle sykdommen, hvis behandlingen ble startet i tide. De ble tildelt en nobelpris for sin oppdagelse.

Vitamin B12 ble først oppdaget i 1948, av Minot, Murphy og Whipple, i leveren hos dyr. Frem til deres oppdagelse, var sykdommen 100% dødlig. Like etter ble de første injeksjonene produsert, og pasientene kunne slippe å spise store mengder rå lever for å forlenge sin levetid.

Det skulle likevel ta enda 30 år før den fulle kjemiske strukturen til det komplekse molekylet B12, var fullt kartlagt. Dorothy Crawford Hopkin ble tildelt nobelprisen for dette viktige arbeidet, med vitamin B12 i sentrum for nobelprisutdelingen for andre gang.

De første skritt mot behandling: Leverterapi
En betydelig fremgang ble gjort i 1920-årene, da den amerikanske legen George R. Minot og hans kollega William P. Murphy oppdaget at pasienter med pernisiøs anemi kunne behandles med en diett rik på lever. De baserte sine undersøkelser på tidligere arbeid av legen George H. Whipple, som hadde funnet at lever kunne hjelpe i regenereringen av blod hos hunder med blodtap.

På begynnelsen av 1920-tallet utførte George Whipple, en amerikansk lege og forsker, eksperimenter der han påførte hunder anemi ved å tappe dem for blod. Han brukte deretter ulike dietter for å se hvilke som kunne få hundene til å komme seg raskere. Han oppdaget at en diett rik på lever var spesielt effektiv for å få opp igjen blodverdiene. Dette eksperimentet la grunnlaget for oppdagelsen av at lever inneholder et stoff som kunne behandle anemi, og førte til senere fremskritt i arbeid med mennesker som led av pernisiøs anemi.

Whipples arbeid var viktig fordi det viste at noe i leveren – senere identifisert som vitamin B12 – kunne forbedre blodproduksjonen. Dette var et avgjørende skritt mot å finne en behandling for pernisiøs anemi.

Minot og Murphy overførte denne ideen til mennesker, og oppdaget at pasienter som spiste store mengder rå lever viste en dramatisk forbedring. Filmen på toppen av siden viser servering av lever til alvorlig syke pasienter som er desperate for å overleve.

Nobelprisen i 1934
For den banebrytende oppdagelsen av leverterapi ble George Whipple, George Minot og William Murphy tildelt Nobelprisen i medisin i 1934. Dette var et viktig gjennombrudd, men det forklarte fortsatt ikke hvorfor lever var så effektivt. Det gikk enda noen år før det ble identifisert hva som var den avgjørende faktoren i leveren som helbredet pernisiøs anemi.

Nobelprisutdelingen i 1934: Minot, Murphy og Whipple mottar nobelprisen i Stockholm for sitt viktige bidrag innen medisinen med leverterapi mot pernisiøs anemi.

Castles eksperimenter

Castle utførte banebrytende eksperimenter der han viste at det fantes to nødvendige komponenter for å behandle pernisiøs anemi:

1. "Extrinsisk faktor" – Dette var en komponent i maten som senere ble identifisert som vitamin B12.
2. "Intrinsisk faktor" – Dette var et stoff som ble produsert i magesekken og var nødvendig for opptaket av vitamin B12.

Han gjennomførte et ganske uvanlig, men vitenskapelig viktig eksperiment der han brukte sitt eget oppkast som en del av studiene for å forstå pernisiøs anemi. Her er hvordan eksperimentet foregikk:

Castle hadde en hypotese om at det var noe i magen som gjorde det mulig for kroppen å ta opp en faktor fra maten (senere kjent som vitamin B12). For å teste denne idéen, matet han pasienter med pernisiøs anemi med rått kjøtt, en matvare han visste inneholdt den nødvendige "extrinsiske faktoren" (som vi nå vet er vitamin B12). Deretter fremprovoserte han oppkast fra seg selv etter å ha inntatt det samme kjøttet, og ga det bearbeidede oppkastet til pasientene.

Resultatet var at de som fikk det behandlede oppkastet, viste forbedring. Dette beviste at det var en komponent i magen som var nødvendig for å gjøre vitaminet tilgjengelig for opptak i tarmen – den komponenten som han senere kalte intrinsisk faktor.

Selv om denne metoden virker uvanlig etter moderne standarder, var den vitenskapelig banebrytende på den tiden og hjalp til med å løse gåten om hvorfor pasienter med pernisiøs anemi ikke kunne dra nytte av vitaminet i maten de spiste. Dette eksperimentet førte til oppdagelsen av at det ikke bare var tilstrekkelig å ha vitamin B12 i kosten; kroppen trengte også intrinsisk faktor for å absorbere det.

Intrinsisk faktor og vitamin B12

Castle konkluderte med at magesekken hos friske personer produserte et protein som han kalte intrinsisk faktor. Dette proteinet binder seg til vitamin B12 (den såkalte "extrinsisk faktor") og danner et kompleks som kan tas opp i tarmen. Hos personer med pernisiøs anemi blir ikke dette proteinet produsert, og derfor kan de ikke absorbere vitamin B12 fra maten. Dette fører til vitaminmangel og de alvorlige symptomene assosiert med sykdommen.

Castles oppdagelse av intrinsisk faktor var en milepæl fordi det forklarte hvorfor noen pasienter, til tross for tilstrekkelig vitamin B12 i kosten, fortsatt led av alvorlig B12-mangel. Hans arbeid la grunnlaget for senere forskning på vitamin B12 og førte til mer effektive behandlingsmetoder.

12. oktober er verdensdagen for vitamin B12-mangel og pernisiøs anemi

Denne dagen er dedikert til å øke bevisstheten om vitamin B12-mangel, pernisiøs anemi, og disse tilstandenes alvorlige konsekvenser for helsen hvis de ikke diagnostiseres og behandles riktig. Hensikten med dagen er å fremme tidlig diagnose og behandling, samt å informere om symptomene, årsakene og farene ved ubehandlet B12-mangel. Hvorfor 12. oktober? En av grunnene er at William Boswell Castle ble født 21. oktober. Ved å velge oktober og den 12. dagen, æres en av pionerene for betydningen av vitamin B12 i pasientbehandling. 

Fremstillingen av vitamin B12 til medisinske injeksjoner ble først muliggjort av Merck Laboratories i samarbeid med forskere som Karl A. Folkers og Alexander R. Todd på slutten av 1940-tallet. Disse forskerne var ansvarlige for å isolere og kartlegge strukturen til vitamin B12 fra leverekstrakter, som til da var kjent for å være en effektiv behandling for pernisiøs anemi.

Behandling av pernisiøs anemi  og vitamin B12-mangel med B12-injeksjoner

Etter oppdagelsen og isoleringen av vitamin B12 ble det raskt mulig å utvikle en effektiv behandling for pernisiøs anemi ved å gi vitaminet direkte som injeksjoner. Dette var viktig fordi mange pasienter med pernisiøs anemi ikke kunne absorbere vitaminet gjennom fordøyelsen på grunn av mangel på intrinsisk faktor, som er nødvendig for opptaket av B12 i tarmen. Injeksjoner går rett inn i blodet og omgår dette problemet. 

B12-behandling i moderne tid

I dag behandles vitamin B12-mangel både med injeksjoner og høydoserte orale tilskudd. Men det er stor faglig divergens omkring effekten av orale tilskudd, fordi mange pasienter opplever at effekten uteblir ved oral behandling, til tross for elevering av serumkonsentrasjonen. Mange erfarne eksperter advarer også mot å forkaste injeksjonsbehandling til fordel for tabletter, fordi effekten av tabletter ikke har vært overbevisende ved manifeste symptomer. Også diagnostisering av vitamin B12-mangel byr på utfordringer og kunnskapsbrist. Det alle er enige om, er at vitamin B12 er grunnleggende viktig for helsen. At dette vitaminet har en særdeles intrikat og kompleks omsetning i kroppen og at mangel kan føre til så mange diffuse systemiske symptomer, gjør at mye fortsatt er uavklart. Det oppdages fortsatt nye årsaker til vitamin B12-mangel, og sammenhenger der vitamin B12 spiller en rolle.